igressklipper.jpg

iGressklipper

Ingen hadde tro på meg. De lo av meg og planene mine. «Kan ikke gjøres», sa de, «det er rett og slett umulig. Hold deg til oss.»

De lo av meg

Å, de lo av meg. «Du kommer ikke til å bli noe annet enn en blikkboks», sa de, en «feilslått investering med søppelfyllinga som neste adresse». Så feil kunne de ta. Så lite forsto de. For ingen hageeier har noen gang uttrykt noe ønske om å slepe rundt på en gressklipper, dytte den oppover skråninger eller hale den gjennom busker. Tvert imot. Hele poenget med å ha en hage er jo å kunne bruke den til lystbetonte ting som å spille kubb med ungene, grille med venner eller dele et glass med sin kjære.

Så jeg begynte å trene. Kvittet meg med ledninger og bråkete motor, utstyrte meg med sensorer og triple kniver. Trimmet meg selv ned i en kompakt størrelse og reduserte vekten. Så da min nåværende eier så meg i butikken, vekket jeg ikke bare interesse – det var faktisk kjærlighet ved første blikk. Og selv om jeg var dyrere enn mine mer primitive slektninger, går det nesten ikke en uke uten at han klapper meg på hodet og sier at jeg er verdt hver eneste krone.

Det er dette jeg tenker på når jeg nå sitter inne i huset mitt og ser ut på mitt grønne kongerike. Som et blikkstille, grønt hav hvelver den seg mot hekken i enden, klippet og trimmet til perfeksjon med mine tre roterende blader som gir næring tilbake til gresset. Plenen ser rett og slett ut som om den ikke har lyst til å være noe annet enn plen.

En gressklipper er til for sin eier

Da er det noe annet med plenen til naboen. Jeg kan se den mellom gjerdestolpene når jeg er ute på en av rundene mine. I mitt stille sinn kaller jeg den for en hippie, rufsete og ujevn, skjevklipt og full av løvetann. Av og til hører jeg eieren ytre ukvemsord mot klipperen, og det stikker litt i meg da. Ingen gressklippere skal trenge å høre på slikt. Men når han drar og drar i snora, og klipperen hoster og harker før den skramlende våkner til liv, skjønner jeg frustrasjonen. For en gressklipper skal være til for sin eier. Ikke omvendt.

Derfor er jeg programmerbar, slik at eieren min ikke engang trenger å være hjemme når jeg klipper. Jeg er nesten lydløs og etterlater ingen hjulspor. Jeg smyger meg opp skråninger og finner frem mellom busker og bed. Jeg slipper ikke ut eksos og bruker nesten ikke energi. Jeg klipper i regn eller sol, det spiller ingen rolle, og når jeg er ferdig, går jeg rett og slett hjem.

Av og til lurer jeg på hvordan de har det nå, de som lo av meg. Trives de med å bli halt rundt av en eier som aller helst vil gjøre alt annet enn å hale rundt på dem? Blir spark og ukvemsord en vane etter hvert, eller gråter de oljeblanding i boden når natten faller på?

Jeg håper det ikke er slik. Jeg ønsker dem alt godt, men jeg må innrømme at jeg av og til tar en ekstra sving ved gjerdet når jeg hører at naboen klipper gresset.

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for en kunde som selger blant annet robotgressklippere. Av forskjellige årsaker ble det ikke plass til den i det digitale bilaget, og derfor har vi publisert den her. Vi selger den gjerne til noen andre, så om du er i robotgressklipperbransjen og trenger en innholdsmarkedsføringsartikkel, kan du sende en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. og kjøpe den av oss. Inntil videre står den i lagerhyllen her på bloggen vår.