Ridende rytter til hest

I den gamle barnesangen forteller Thorbjørn Egner om når en pepperkakebaker baker pepperbakekaker. Han bruker mange like og liknende ord for å beskrive pepperkakebakingen, og det er selvsagt et bevisst språklig og lyrisk virkemiddel. Noe liknende er det lett å gjøre (ubevisst) når vi selv skriver, og plutselig har vi sluppet en kilo pepper i røra og fått en saksbehandler som behandler saker i et saksbehandlingssystem. Her lager ikke de gjentatte ordene lekende rytme og lystig stemning, men gjør setningen tungrodd.

Uttrykk som «ridende rytter til hest» og «rundt i ring», der man sier det samme flere ganger med ulike ord, er noe de gamle grekerne kalte pleonasmer. Vi finner dem i faste uttrykk, og gjerne med bokstavrim: «vrang og vrien», «tull og tøys», «null og niks». Pleonasmer kan være fine lyriske virkemidler, men er kanskje nyttigere om du skriver barneregler, enn om du skriver stortingsmeldinger.

Stokker du om bokstavene i pleonasme, kan du passende nok skrive neoplasme – altså svulst. Pleonasmer er klynger av overflødige ord, og neoplasmer er klynger av overflødige celler. Pleonasmer kan tilføre teksten snert og kvalitet, og langt de færreste er ondartete. Det er de overflødige og unødvendige gjentakelsene vi vil til livs.

«Ridende rytter til hest» er en regle som er lett å huske, og som minner oss på en tommelfingerregel vi bør følge når vi skriver: Ikke gjenta informasjon mer enn nødvendig. Å skrive er et håndverk, og folk som lever av å skrive (slik som oss), kan bruke lang tid på å flikke på setninger og formuleringer. Et nyttig verktøy i arbeidet er den språklige sparekniven. Finn den fram og spør deg selv: Gjentar jeg informasjon i setningen eller avsnittet? Er det nødvendig? Bør jeg kutte noe sted?

Noen ganger kan informasjonen vi ønsker å formidle, være detaljert, komplisert og vanskelig å forklare på en ryddig måte. Da kan det å jobbe med tekst være som å løse Rubiks kube. Vrir du på plass noe her, blir det plutselig feil der, og det krever planlegging og fingerferdighet å få alt til å stemme. (Og verdensrekorden på 3,47 sekunder er bare provoserende.) Men desto mer tilfredsstillende er det til slutt å betrakte et vellykket resultat.

Finner du informasjon i setningen eller teksten som er overflødig eller gjentakende, kan du stort sett gjøre et av disse tre grepene: Du kan fjerne informasjonen helt, du kan forkorte den, eller du kan bruke et determinativ isteden.

Ta disse hypotetiske setningene:

Etter en omgang med sparekniven ser setningene slik ut:

Siden det er snakk om saksbehandlere, er det unødvendig å presisere at programvaren de bruker, er en saksbehandlingsprogramvare – det kan forkortes til programvare. At de bruker den til å behandle saker, er selvforklarende, så den informasjonen kan vi kutte. I neste setning kan vi bruke det henvisende pronomenet «de» istedenfor å skrive «saksbehandlerne» på nytt.

Nå har du fått verktøyene du trenger for å reparere ridende ryttere i tekstene dine.