Publisert 26. oktober 2021

På sporet av den tapte kasus

I norsk har vi flere faste uttrykk som henger igjen fra da språket som ble snakket her til lands, hadde et fullverdig kasussystem. Kasus er et grammatisk fenomen man ikke kommer utenom i for eksempel tysk.

Mer eller mindre (u)fri ordstilling

Mens vi på norsk uttrykker hvem som gjør hva (mot hvem), gjennom den faste ordstillingen subjekt + verbal + objekt, er det i større grad kasus som gjør denne jobben i tysk. Det vil si at det er bøyningen av setningsleddene – ikke plasseringen deres – som forteller hvilken funksjon de har i setningen.
Tysk har fire kasus: nominativ, genitiv, dativ og akkusativ. Norrønt hadde det samme, men etter hvert som språket utviklet seg til mellomnorsk og derfra til moderne skriftlig norsk, falt kasusformene som fluer.

Preposisjoner styrer kasus

Hvis du hadde tysk på skolen, husker du kanskje preposisjonsreglen «an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor und zwischen» («på, på, bak, i, ved siden av, over, under, foran og mellom»). Disse tyske preposisjonene styrer både akkusativ og dativ. Det vil si at bøyningen på leddet som følger etter preposisjonen, kan hjelpe oss å forstå hva setningen betyr. Er leddet bøyd i akkusativ, har vi med en bevegelse, retning eller overgang å gjøre. Hvis leddet står i dativ, forteller det oss at noe (eller noen) er i ro eller beveger seg innenfor et avgrenset område. De norske preposisjonene, derimot, styrer bare akkusativ, og derfor tenker vi ikke over at det er denne kasusformen vi bruker.
Vi skal forsøke å gjøre det tydeligere med et eksempel: Se først for deg at du legger en bok på et bord (boka er nå i bevegelse). Så ser du for deg at boka ligger på bordet (boka ligger nå stille). Hvis du skal formulere de to situasjonene på norsk, blir preposisjonsuttrykket det samme i begge tilfeller. På tysk får vi derimot to ulike konstruksjoner:
  • «Jeg legger boka på bordet
  • «Ich lege das Buch auf den Tisch.» (akkusativ)
  • «Boka ligger på bordet
  • «Das Buch liegt auf dem Tisch.» (dativ)

Levedyktige kasusuttrykk på norsk

Norrønt hadde som sagt fire kasus, og vi har altså noen rester av de ulike kasusformene i moderne norsk (det skal også sies at enkelte dialekter har beholdt kasus). Både «i gjære» og «av gårde» er eksempler på dativuttrykk, og det samme er «av dage», «av huse», «av syne», «i live», «i søvne», «i tide» og «på ferde» (merk at alle ordene slutter på e).
Blant de levedyktige genitivsuttrykkene finner vi «til sjøs», «til bords», «til fjells», «til salgs», «til sengs» og «til fots». Og du har kanskje hørt om skipet som gikk like godt «til vanns» som «til lands»? (Alle genitivsuttrykkene slutter på s.) Vi bruker med andre ord flere stivnede kasusuttrykk i dagligspråket uten at vi nødvendigvis er klar over det.

Preposisjoner er vanskelig åkkesom

Du tenker kanskje at norsk må være et enklere språk enn tysk fordi vi ikke har kasus? Det er ikke helt slik det fungerer. Det sies at hvis språket forenkles på ett område, kompliseres det på et annet. Vi kan dessuten fastslå at preposisjoner er vanskelige nok i seg selv, enten de styrer kasus eller ei. Hvorfor er det ellers så mange som tyr til «i forhold til» når de heller kunne ha valgt en enklere og mer presis preposisjon fra vårt rikholdige utvalg?

Vil du ha språktips fra oss? Meld deg på nyhetsbrevet!

Totalteksts logo
© Totaltekst AS. Alle rettigheter.