Fremtiden for framtida

Er du konsekvent når du velger mellom ulike stave- og bøyingsmåter? Og hvorfor bør du egentlig være det? I dette blogginnlegget får du noen råd om hvordan du skriver konsekvent, og noen tanker om hvorfor du bør gjøre det.

Hva som er riktig (eller «riktigst») måte å skrive et ord på, er et velkjent debattemne i mangt et godt lag, men i de fleste andre sammenhenger er det en avsporing. Når du skriver til en målgruppe, ønsker du at leserne skal ta til seg innholdet i teksten din, ikke diskutere med nærmeste kollega om det heter «deltager» eller «deltaker».

Et konsekvent språk hever ikke bare teksten flere hakk språklig sett, det gjør den faktisk også lettere å lese. Er det mye inkonsekvens eller stave- og bøyingsmåter som ikke passer så godt sammen, blir dette forstyrrende elementer i teksten. Det blir påfallende, og det kommer i veien for budskapet. Er du opptatt av rettskriving og klarspråk, kommer du ikke unna å tenke gjennom konsekvens i stave- og bøyingsmåter.

Vanlige inkonsekvenser er å veksle mellom «fram» og «frem» og mellom -a- og -en-endelse på ord som «gruppe», «tid» og «regjering». Leseren legger fort merke til det om det står «regjeringen» i én setning og «regjeringa» i den neste. Det viktigste her er ikke hva du velger å skrive, men at du tar et valg og er konsekvent.

En tekst hvor språket er godt og budskapet kommer tydelig frem, er både god og klar. Da gjelder det å få bort de forstyrrende elementene. I klarspråksarbeid snakker vi mye om å luke ut tungt og vanskelig språk, knotete uttrykksmåter og feil bruk av ord og uttrykk – ting som kommer i veien for budskapet.

En annen ting å tenke på er at valgene du tar, bør henge sammen, og at du må passe på å gjøre tilsvarende valg for beslektede ord. Skriver du «stortingsmeldingen», harmonerer det ikke så godt med «komitéinnstillinga». Og skriver du «hugge» og ikke «hogge», må du huske på at det da må hete «hugst» og å være «på hugget».

Om du vil velge en stil som er konservativ, radikal eller noe midt imellom, er opp til deg – det viktigste er at valgene hører naturlig sammen. Har du lagt deg på en linje med få diftonger og a-endelser og med ellers konservative former, vil et ord mange forbinder med mer radikalt bokmål, stikke seg veldig ut. Og vice versa.

Lek for eksempel litt med setningene «solen tittet frem i syvtiden» og «sola titta fram i sjutida». Her er det 32 forskjellige kombinasjoner å velge mellom. Hvor mange av dem vil ikke få folk til å sette kaffen i vrangstrupen?

Det enkleste du kan gjøre for å sikre konsekvens i form- og bøyingsvalg, er å lage deg en språkliste mens du skriver. Her fører du opp skrivemåtene etter hvert som du velger dem. Om du plutselig blir usikker på hvordan du har skrevet et ord tidligere, kan du dobbeltsjekke i listen, og når du er ferdig med teksten din, kan du søke opp andre varianter av ordene på listen og sjekke at du har vært konsekvent. Når ordene står slik på en liste, er det også lettere å se om noen av dem skiller seg ut som påfallende mer radikale/konservative enn resten, og du kan vurdere å justere.

En slik liste er også helt uvurderlig når du skal skrive en tekst sammen med andre, for da står det fort «gruppen» ett sted og «gruppa» et annet. Sammen kan dere lage en språkliste dere enes om å følge når dere skriver (og å strides om i lunsjen).

Her er noen typer av valgfrihet som du bør føre opp på listen:

Hvilke substantiv som skal ha -a i bestemt form entall
Ord med mye variasjon: uken/uka, gruppen/gruppa, linjen/linja, solen/sola, tiden/tida, grensen/grensa, regjeringen/regjeringa, helgen/helga, listen/lista, boken/boka.

Hvilke verb som skal ha -a i fortid
Der det er valgfritt mellom -et og -a i fortid, er det vanlig å stort sett bruke -et. Skal du gjøre unntak for enkelte ord, er det flott å ha med det på listen, for eksempel hvis du vil skrive «letta» istedenfor «lettet» eller «landa» istedenfor «landet».

Intetkjønnsord med -er eller ingen endelse i ubestemt form flertall
Mange intetkjønnsord kan stå ubøyd i ubestemt form flertall, eller de kan få -er-endelse. Det er smart å bestemme seg for det ene eller det andre som en standard. Om det er noen ord du vil gjøre unntak for, så fører du dem på listen. Ord med mye variasjon: selskap/selskaper, program/programmer, problem/problemer, argument/argumenter, begrep/begreper, fenomen/fenomener, nivå/nivåer, miljø/miljøer.

Ord med valgfri diftong
Ord med mye variasjon: sen/sein, ren/rein, vet/veit, skrev/skreiv, frøs/frøys, skjøt/skøyt.

Ord som varierer på andre måter
Ord med mye variasjon: frem/fram, syv/sju, syk/sjuk, høy/høg, ligne/likne, koble/kople, bro/bru, deltager/deltaker, mottager/mottaker, vei/veg, dukke/dokke.