Passiv – språkets sofa

Hvis du jobber med tekst i det daglige, har du kanskje hørt at det er viktig å ha et aktivt språk i stedet for et passivt. Men hva er passiv, egentlig?

Når vi kaller passiv for språkets sofa, er det fordi det er en uttrykksform det er lett å slenge seg på, men vanskelig å komme seg ut av. Kort forklart er det en verbform som ikke får frem hvem som utfører verbhandlingen. Passiv kan være nyttig til sitt bruk. Men ofte bruker vi det bare fordi det har blitt en vane – for ikke å si uvane.

Vi har to passiv-former: s-passiv, for eksempel når dette skrives, og såkalt omskrevet passiv, for eksempel blir eller er skrevet. Istedenfor å si at jeg skriver dette blogginnlegget, kan jeg altså bruke passiv og si at blogginnlegget skrives (av meg), eller at det blir eller er skrevet (av meg).

Dette er veldig vanlig bruk av passiv – at den som skriver, på en måte tar en språklig omvei og setter seg selv i bakgrunnen. Så kan man jo spørre seg hva poenget er med en slik omvei. I eksemplet jeg har brukt, er det vanskelig å finne noe poeng. For så lenge jeg vet hvem som utfører handlingen (og i dette tilfellet har jeg jo det rimelig klart for meg her jeg sitter og taster), og ikke har noen spesiell grunn til å legge skjul på det (navnet mitt står jo uansett over teksten), så har jeg heller ingen spesiell grunn til å skrive i passiv.

Likevel er det litt for mange av oss som litt for ofte blir fristet til å gjøre nettopp det – akkurat som i alle fall jeg litt for ofte blir fristet til å slenge meg på sofaen istedenfor å gå ut og gjøre noe aktivt. Vi skriver i passiv av gammel vane, uten å tenke på hvordan det virker på mottakeren.

Nå er det ikke slik at passiv alltid er feil eller står i motsetning til et sunt og aktivt språklig liv. Eksempelvis fungerer passiv utmerket når vi ikke vet hvem som utfører handlingen vi skriver om, eller det ikke er noe poeng å få det frem, som i disse eksemplene:

Det er begått et drap i portrommet.
Huset skal rives.
Her skal det bygges en skole.

Litt overflatisk kan vi si at du kan bruke passiv når det føles naturlig og du er «nøytral» som avsender.

En av de beste grunnene til å bruke et aktivt språk så sant du kan, er at det «forplikter» teksten og klargjør roller og ansvar. Passivt språk i møtereferater, brev og andre informasjonsskriv til kunder, brukere eller samarbeidspartnere, kan rett og slett passivere mottakerne ved å skape unødvendig tvil om hvem som skal gjøre hva. For hvis det står i møtereferatet: «Det skal nedsettes en komité som skal jobbe videre med saken», kan vi strengt tatt ikke forvente at det kommer til å skje noe. Skriver vi isteden: «Styret ved Anne, Geir og Kari nedsetter en komité …», har noen ansvaret for å få det gjort.

Å klargjøre roller og ansvar kan bli ekstra viktig hvis det er to eller flere som gjør noe. For hvis det står i brevet fra kommunen: «Det vises til brev av 1.7.2017 hvor det fremsettes klage på ditten og datten», vet vi jo strengt tatt verken hvem som viser til noe, eller hvem som har klaget på noe. (Om saksbehandlingstiden er lang, er det heller ikke å så lett å huske hva det gjelder.) «Vi viser til brevet fra 1.7.2017 hvor du fremsetter klage på ditten og datten» får frem rollene og hjelper mottakeren å orientere seg. Budskapet kommer kort og godt klarere frem.

Hvis det vi skriver, inneholder instrukser om noe mottakeren skal eller må gjøre, lønner det seg også å velge aktiv istedenfor passiv. «Fyll ut skjemaet og send det til …» er mye tydeligere enn «Skjemaet fylles ut og sendes til …».

Min oppfordring til alle som skriver, er å komme seg ut av sofaen og oppleve effekten av et friskt og aktivt språkliv. Lykke til med aktiviseringen!